Jeg sitter rolig på ei pute for meg sjøl.
Jeg har det så grusomt her jeg sitter pent å dør.
Å ja jeg ruger på en hemmelighet her nå.
Den er så grusom at det er umulig å forstå.

For inni stussen min der bak,
har det poppa fram no rart.
Hemoroider er dets navn kort foralt.

ÅÅååååååå som det river.
I mine blankpolerte drueklase hemoroider.
Når jeg sitter eller løper eller går noen vei,
så popper det å smeller så jeg takker for meg.
Kjære hemoroida mi jeg er så glad i deg.
Jeg veit ikke hva jeg skulle gjort uten deg engang jeg.
Jeg har vært klam i hakket før, men det her er bare fært.

Ja inni rompa mi der bak,
har det åpenbart seg no rart.
Hemoroider heter det,
og det er ikke mye underbart.

Så når jeg sitter oppi sofaen min å vogger for meg selv.
Å glaner på DaCapo og har kozy tv-kveld.
Så kjenner jeg det klør og skjer ting langt oppi tarmen.
Men jeg har salve og spray og tamponger for menn,
den hemoroida skal aldri se dagslys igjen.
Skal den ha krig med unge Hafskjold ska’n få det – å det skal skje nå.
Mja, jeg veit nok råd jeg skal du se for:
Jeg smører på salve og gnukker med sandpapir inne på dass.

For inni stussen min der bak,
har det poppa fram no rart.
Hemoroider er dets navn, kort fortalt.

Å når du spør hemorida di om hva han gjør i rompa,
så svarern: “popp popp popp – popp popp popp popp”

Ja inni kaviarkysset mitt der bak,
har det åpenbart seg no rart.
“Hemoroider” sa legen mens han pelte og tok seg betalt.

Å uansett åssen du vrir og vender på dem,
så er hemorider rett og slett dritt. Så veit du det.
Takk for meg … og ikke sitt på no kaldt for da kommer dem.